the barcelona journal; the beach of barcelona

Før sommeren ankom var stranden i Barcelona kun en strand for meg. En gråbrun sone som skilte land og vann fra hverandre uten noen videre særpreg. Med unntak av en rusten skulptur med vinduer som ruvet stolt og litt på snei over vannet, med forbipasserende og hundeeiere som eneste selskap. Nå, derimot er det en ganske annen versjon som som viser seg. Elleville mengder av mennesker, liggende tett i tett, alt for tett, midt i bykjernen mens solen steker på sitt verste. Her kan man observere mennesker i minimale antrekk sprade nedover gatene uten skam eller sjenanse, mest sannsynlig på utkikk etter et bytte. Jeg elsker å titte på mennesker i smug.

→ before this summer, the beach of Barcelona was just a beach in the city. A never ending line of brow sand next to the ocean. And a strange sculpture. A rusty tower with windows raging over the sand only accompanied by the occational local, sandcastle artist and people walking their dog. Now, the beach of Barcelona have transformed into something very different. Crazy amounts of people, laying way to close to each other in the middle of the city during the warmest hours of the day. People in minimal clothes, cat walking the street without any shame, looking for pray. I love to go people-watching truley one of my favourite things.